Grønlandskryssing 2022 - Hvitserk gruppe 2

24.5.22.: Spenning til siste slutt

Nå har vi sovet lenge, kan gå på besøk og prate skit i de andre teltene. Tåka ligger lavt og det regner, så vi krysser fingre og tær for at helikopteret kan lande, og vi kan ta en dusj og sove i en seng i natt!

23.5.22.: Vi er fremme!

Vi er fremme! Vi klarte det! Vi har gått over isen i vind og kulde. Med tunge pulker og lange dager. Det har vært hatet og slitt i lange strekk. Men alt det er glemt nå. Det er rart det der. Men det må være hardt for å kunne si at noe er en prestasjon. Dette er en prestasjon, og det er den følelsen vi sitter igjen med nå. Etter å ha gjennomført siste etappe, har vi sovet både gårsdagen og natten igjennom. Etappen startet nemlig ved midnatt, og derfra gikk vi i 13 timer ned gjennom brefallet. Det er fantastisk hva kroppen kan klare!. Vi holdt nok alle på å sovne over stavene på ulike tidspunkt. Men stemningen var høy, og den overtrøtte fnisingen tiltok i hver pause. Det snødde og var dårlig sikt, men hva gjør vel det når vi snart var fremme!

Over det siste stykke med is så vi fjell, hav og isfjell. Lenger ned sto gruppe 1 klare med flagg og jubelrop. Vi tok på steinen og var offisielt på den andre siden!

21.5.22.: Ny ski

Turens lengste dag! Det er meldt snø i morgen, så med sol og lite vind ble det langtur. Målet var skien den første gruppa hadde satt igjen. Målet ble nådd, tusen takk for ski! 

20.5.22.: Knekt ski

Nå har utstyret vært med på isen i mange uker, det merkes. Torsdag knakk skien til Morten. I dag knakk først Pedram, så Morten, bindingen. Den ekstra skien har blitt flittig brukt. Den siste bindingen fikk en hjemmelaget fiks, som forhåpentligvis holder til i morgen. Gruppe 1 har nemlig satt igjen en ski til oss. 

19.5.22.: Matvrak

Dag tre med sol og ikke altfor mange minus. Det varmer kalde iskryssere. Etter bare motvind, var det magisk med medvind fra 17. mai. Vi teller ned dagene, drømmer om mat og litt mer mat. Vi er som regel sultne om dagen. I guideteltet ryktes det at Morten nå er under snorkevekta. Om Kevin har gått ned de åtte kiloene han gikk opp før tur, vites ikke. Der går det nå med tre middager og en pose sørlandschips om dagen.

Fred ut fra matvrakene på isen

18.5.22.: Nedoverbakke

I dag våknét vi jommen opp til det samme været! Selv om personen som går først må brøyte vei, går det fortere og fortere. Vi har nemlig begynt å gå nedover! Det merkes ikke så godt, det ser for det meste flatt ut. Men nedover går det. 

Om fem dager er vi nede, så motivasjonen er på topp!

17.5.22.: 17. mai feiring

Mandag var det white out og snøvær hele dagen. 17. mai våknet vi opp til sol og nesten vindstille, hurra! Flaggene vaiet fra pulkene og isen viste seg fra sin beste side. Det ble til og med litt sang i det lille 17. mai toget vårt - Topp steming!

15.5.22.: Halvveis

I går var vi halvveis, nå er pulkene lettere enn noensinne, og vi kjenner på motivasjonen som kommer av å faktisk bare være ni dager unna østkysten! 

14.5.22.: Ny kulderekord og tapasbord

Fikk rapportert inn ny rekord i antall minusgrader natt til i dag. -38! Men det ble noen økter på ski i dag også, og på kvelden var det felles samling i guideteltet hvor Valborg og Tove disket opp med tapasbord med skinke, pølse, akevitt og hjemmelaget ramsløkpesto (tint opp i vannbad i teltet).

13.5.22.: Ut på tur igjen

Gruppa hadde god framdrift i dag, med 35 km. De har ikke utbrodert noen dagbok, så i dag blir dette alt : )

12.5.22.: Værfast

I dag har det vært for mye vind til å gå, så vi har tilbragt dagen i teltet. Snopmarkedet har også offisielt åpnet. Hva det betyr, jo, at du forsøker å bytte til deg, eller fra deg, det snopet du har, eller der du ønsker å få tak i. Ellers meldes det om tidenes kaldeste dobesøk, med snøføyk, men det blir i det minste svært effektivt. 

Solen har stått på i teltet hele dagen, og vi har fått tørket det som ble vått og iset av vinden i går. Nå har vinden løyet, og vi er klare for nye økter i morgen!

Vi har også noe gratulasjoner å komme med: Morten sender stor bursdagshilsen til Synnøve!

Pedram sier gratulerer så masse med dagen til Tina, og håper du får en veldig fin dag!

11.5.22.: Motvind

Vi nærmer oss halvveis i distanse, og nå har Grønland begynt å vise muskler. Vi er midt ute i isødet, men utrolig nok kommer det nå og da småfulger på besøk.

Flere begynner å merke at vi har vært noen dager på tur, men i dag har vi fått litt ekstra hvile før vi spenner på oss skiene igjen. Vinden river i teltet, så avmarsjen er utsatt. 

10.5.22.: App trøbbel

Gjengen var ute på ski igjen i går og hadde en fin dag med god framdrift. Morten melder om at det har blitt krøll med appen som er koblet til InReachen (som vi kommuniserer skriftlig via). Dagbok må dermed sendes rett fra Inreachen, som ikke akkurat er laget for å skrive romaner på. Det kommer derfor noen stikkord, og vi på kontoret må fylle inn som best vi kan.

9.5.22.: En tur i baren

Hviledag! Det startet herlig med varmt telt og solskinn, kaffen kunne inntas i bare fleecen i forteltet! I dag har vært dagen for utforskning av DYE. Og for et sted! Å gå inn i DYE er som å gå inn i både en film og en tidskapsel. Stedet ble forlatt ganske brått i 1989, og siden var kun noen innom for å hente dokumenter våren etter. Alt er intakt fra den tiden, samtidig som alt ligger slengt rundt. Det er sladremagasiner med 80-tallets store stjerner. Topp moderne elektronikk, bare at den er 30 år gammel. Malingen flasser av veggene, gangene med soverom er dystre og mørke. Nederst, under isoverflaten, ligger baren. Ja, du leste riktig. En bar med innredning av tre og med biljardbord. For anledningen også en bartender i form av Jonas, som serverte medbrakte drinker til alle. På veggene har alle ekspedisjonene skrevet seg inn med kritt. Et surrealistisk sted, i en salig blanding av nåtid og fortid.

Nå ligger vi i teltet og hører på vinden som river og sliter i duken. Etter besøket inne var det dags for å bygge vindmurer, vi visste det var en vindfull kveld i vente. Flaks å ha en hel dag til bygging og finpussing av vindmurer! I morgen er det atter en gådag, og vi tar fatt på neste mål, nemlig halvveis. Det er ti mil unna, så vi får vel bare gå på!

Fred ut fra isen

8.5.22.: DYE

Der var den, den store kuppelen! Vi har kommet til DYE 2. Første delmål på turen er nådd! For en deilig følelse. Ti dager på tur, en tredjedel av avstanden, det har egentlig gått ganske fort. Litt slitne er vi, skal sies, så det skal bli himla godt med en hviledag i morgen. Da skal bygningen utforskes, og det ryktes om at opptil flere i gjengen har med noe som kan fylles i glasset i den gamle baren inne på DYE.

Kuppelen som synes på lang avstand ligner en stor, hvit fotball som troner på toppen av et slags grått stillas. DYE synker i isen, derfor er den bygget slik at den kan heves. Men det er ikke gjort siden slutten av 80-tallet. Kanskje blir den borte en dag? Enn så lenge er den klart og tydelig til stede, det blir spennende å ta turen inn i morgen!

7.5.22.: Teltkultur

I dag har bloggen tatt turen inn i teltet til Tove og Valborg for å høre hvordan det går med iskrysserne.

Hvordan går det her?

Tove: Dette har vært beste dagen, med merkbart lettere pulk. Det var bra føre, litt pudder og mindre vind. Jeg følte jeg var på påskefjellet, bare uten fjell. Det er jo horisont alle veier her.

Valborg: Det er tyngre enn jeg hadde forestilt meg, men lettere de siste to dagene. Kanskje pulken har blitt litt lettere.

Tove: Vi har bra teltkultur da! Vi kan spise både i stillhet eller prate.

Valborg: Ja, så er det mye stønning når vi skal kle av og på oss da.

Forsvinner ting i teltet deres (dette er et gjentagende problem i guideteltet, nemlig)?

Nei, ganske god kontroll egentlig. Det kommer med trening.

Er det noe som er annerledes enn dere hadde forestilt dere?

Jeg trodde jeg kunne spise alt og i store mengder. Det kan jeg ikke, men kroppen fungerer. Det er kanskje litt vanskeligere å kose seg i 22 minus enn jeg tenkte, ler Tove.

Valborg: Det å aldri kunne stå oppreist, det er annerledes!

Tove: Jeg lever veldig i nuet her. Jeg kan glede meg så mye til å legge meg i soveposen og lese litt når jeg går. Det er fint å glede seg over de små tingene. Det liker jeg med å være her, helt avsondret fra resten. Jeg er i den berømte boblen.

Er det noen dere vil hilse til?

Valborg: Jeg vil gjerne hilse til Marta og Peder på Tingvoll som konfirmerte seg i dag. Jeg har flagget på pulken!

Tove: Ja, til Teo og Tinius og si: kode cola (alt er topp)!

6.5.22.: Bensin og fellelim

Som dere ser, er vi gode på å gå like langt hver dag. I dag gikk vi ti meter kortere enn i går.. 46.86 kilometer står igjen mellom oss og DYE 2. Det er et fint mål å gå mot. I dag kom et fly lavt over oss. Det skulle lande på DYE. US airforce øver seg fortsatt på å lande der, og flyr ut fra basen i Kangerlussiaq. Så vi må altså passe oss her ute i isødet når vi skal krysse rullebanen på DYE!

I dag har vært en sånn dag. En litt tung dag for noen, en dag hvor fellene løsnet for andre, og bensindunken skrudde seg opp og lakk utover hele pulken til Morten. Nå er fellene limt med spesiallim, og kommer mest sannsynlig aldri av igjen. Bensinen har fordampet fra det meste, vinden rasler forsiktig i teltet. Det er med andre ord kveld på isen, med lett snø i luften. Vi gleder oss til enda en solfylt dag i morgen!

5.5.22.: Vi går oss i form

Hvis noen lurer på hvordan vi får nattemperaturen, så er det altså ikke slik at vi står opp om natten og måler. Ada har med seg en særs praktisk temperaturmåler, som forteller oss det om morgenen. Dette har vært den kaldeste dagen så langt, og dagen startet friskt med en del vind. Heldigvis løyet det inn mot lunsj, så vi kunne nyte solen og den frysetørrede lunsjmaten (noen mer enn andre).

I dag la vi til en halv økt på slutten av av dagen, for å komme inn til DYE søndag kveld eller mandag morgen. Vi øker gradvis antall økter og kilometer ettersom vi går oss inn i formen og pulkene begynner å bli litt lettere.

Det lader opp til en kald natt igjen. Vi jobber oss stadig høyere opp på breen, nå er vi på rundt 1700 moh. Vi skal til 2500 moh, så det kommer til å bli gradvis kaldere. Noen, som undertegnede, håper på at vi tar unna det kalde været nå, mens Morten mener det nok ikke er sånn. Nå er fingrene for kalde til å fortsette skrivingen, så vi sier fred ut, her fra isen.

4.5.22.: Husk å vanne blomstene!

Viktig melding fra isen: Thomas og Joakim, dere må huske å vanne plantene til Jonas der borte i Harstad!

Ellers har livet på isen gått sin vante gang i dag. Rutinene sitter mer og mer, innen fem minutter er teltene oppe og primusen straks i gang etter det. Å bygge do går på rundgang, og det er få ting som er bedre enn å kunne huke seg ned for vinden og sitte i vindstilla og gjøre sitt fornødne. Jada, vi blir litt enkle her på isen. De viktigste tingene først. Varme, mat, søvn og do. Været i dag var klarere enn i går, så den som gikk først med kompasset hadde litt å sikte på. Små snøklumper blir nyttige punkter å holde kursen etter. Inn mot camp klarnet og stilnet det igjen.

Ute er det allerede -22, så dette blir en kjølig natt. Heldigvis har alle vært varme nok så langt. Når det ‘bare’ er -15 om natten, ligger vi og svetter i soveposene. Så vi skal klare noen flere minus. 

3.5.22.: White out

Fire dager med sol måtte komme til en ende. I dag har vi hatt vår første dag med ‘white out’, altså ingen sikt. Det har blåst og snødd hele dagen, helt frem til camp. Nå har det stilnet og klarnet opp, og vi fikk en nydelig solnedgang.

Å gå fremst å navigere i dag har vært en interessant øvelse. Kompasset viser retning, men ser man rett frem, er det uendelig med hvitt. Uten holdepunkter sjangler man frem og tilbake, og virrer i ulike retninger. Med sikt kan man finne seg små holdepunkter i snøen å gå mot. Når man snur seg da er de andre pent på rekke bak deg. I dag har de andre bakover oftest sett ut som en slange som slynger seg over isen, når de har fulgt i sporet til den det fremst.

Uten noen form for input mens vi går, er det deilig å ta frem litt musikk, en lydbok eller en podkast. Det man hører på trer frem på en annen måte her ute. Musikken spiller seg inn landskapet, handlingen i boka trer enda kraftigere frem når det er den eneste inputen utenfra den dagen. 

Undertegnede har allerede rukket å flerre opp sitt oppblåsbare liggeunderlag, og å reparere det. Da går kvelden fort, og hele campen har stilnet. Det er på tide å si fred ut, her fra isen!

2.5.22.: Rutiner

Enda en dag med sol og supert føre. Altså, hvem skulle trodd det? Vi har lagt kilometer etter kilometer bak oss. Det går stødig fremover. I dag har vi startet rullering i front. Det vil si at alle bytter på å gå fremst med kompasset og lede vei. Kompasskursen blir satt om morgenen, og justert ved behov gjennom dagen. Morten og Ida sjekker jevnlig med GPS’en at vi ligger riktig an mot DYE 2. Det er en nedlagt amerikansk radarstasjon, og turens eneste turistattraksjon her oppe på isen. Der venter sightseeing og kanskje om vi er heldige, en hviledag med litt dårlig vær (det er nemlig best å utnytte alle findagene til å legge flest mulig kilometer bak seg). Når vi ankommer DYE 2 er vi cirka en tredjedel på vei. Vi er altså både et stykke på vei, med et godt stykke igjen. Om værgudene er med oss ligger vi an til å komme dit rundt dag 10.

I dag har vi økt til åtte økter om dagen. En økt varer en time, med 50 minutter gåing og 10 minutter pause. Her på isen inntas det gjerne sjokolade i hver eneste pause.. Midt på dagen innvilges det en hel halvtimes pause! Åtte økter kjennes på kroppen, pulkene er fortsatt tunge og kroppen ikke helt vant til å jobbe lange dager på rad. Rytmen kommer allikevel snikende. Nå venter ti timer søvn, før enda flere doser sjokolade kan pakkes i toppen av pulken. Det er jo et av hovedpoengene med gå denne turen er det ikke, å innta frie mengder sjokolade hver dag?

Matvrakene på isen hilser hjem til verden der ute.

1.5.22.: Ute av brefallet

Her fra isen har vi flere nyheter å komme med! For det første har vi kommet oss opp gjennom brefallet og over på snøen. Skiene er på og vi har kommet inn i et uendelig hvitt og flatt landskap. For det andre har Morten allerede spist opp sin kilo med smågodt, og vi lurer på hva han vil prøve å bytte bort for å få tak i mer senere. For det tredje er det endelig nok snø til at vi har bygget en flott latrine, som allerede har vært flittig brukt!

Dagen har vært varm og solfylt, og det har vært flere økter uten jakker. Sola går snart ned, og det blir kaldere. Da er det på tide å krype i soveposen.

30.4.22.: Berg- og dalbane

Vi var flere som ikke hadde regnet med å svette mens vi gikk i bare trøya på denne turen. I dag har sola skint fra skyfri himmel, og det har vært rene påskestemningen.

Avmarsjen var klokken 10, etter en liten morgenstrekk. Vi har jobbet oss gradvis gjennom brefallet, med Morten som stødig stifinner aller fremst. Det er mye snø, noe som har jevnet ut breens berg og dalbane. Vi har gått med brodder for å få feste på både snø og is. På et parti i dag ble det flatere, og vi kunne ta på skiene og flyte avsted oppå snøen. Etter hvert kom iskulene tilbake, og broddene måtte på igjen. Vi gikk opp bakker og suste ned med pulkene etter. Vi har bedrevet ganske avansert pulkakrobatikk til tider.

Vel fremme i camp serverte Morten og Ida wienerpølser i lompe, et populært avbrekk i rekken av frysetørret turmat middager fremover.

I morgen satser vi på å bli ferdig med brefallet, ha fått på skiene, og tatt fatt på den store monotone snøflaten vi skal befinne oss på de neste ukene.

Fred ut fra isen!

29.4.22.: Vi er i gang

Etter en styrkende frokost med rugbrød, smør, nutella og litt mer nutella, dro vi avgårde klokken 10. Vi sto klare for å ta bussen utenfor der vi bodde. Noe må ha gått galt i kommunikasjonen mellom nordmenn som gjerne skulle med bussen og en grønlandsk sjåfør, for bussen kjørte bare sakte forbi og ned en grusvei.

Men halvannen time senere sto vi endelig der. Foran isen. Først bæring noen hundre meter opp og ned en morenerygg, før vi kunne legge i vei.

Vi er i gang!!

Så mange dekktrekketimer, så mye planlegging, og nå er vi her! Vi er midt i et virvar at is. Det er blå hauger av breis, det går oppover og fort nedover. Ikke så ofte rett bortover. Det er litt som å gå, ikke kjøre, en berg og dalbane. Vi har allerede rukket å juble, banne og føle oss ganske sterke opp bakkene. 

Nå er primusene slukket i alle telt, og vinden blafrer forsiktig i teltet. Det er ikke mange minus, og livet som mett og varm i soveposen er ganske så greit! 

28.4.22.: Kangerlussuaq

I går kom vi frem til Kangerlussuaq, et øde landskap med hus av blikk. I det fjerne kan man se sjøen, på husveggen henger det isbjørnskinn. Det føles som villmark. Vi hentet 22 esker med utstyr, og pakket alle pulkene klare til avmarsj. Klokken 15 var det tid for middag. Hvor samtlige bestilte burger med pulled moskus! Allerede klokken 21:00 lokal tid var det tid for å finne senga, ettersom de fleste hadde stått opp i 3-4 tiden i morres.