Bjorn Stange Ankre Photography

Aconcagua 2020 - gruppe 1: Til topps i Andesfjellene

12.31.2020

Følg Hvitserk sin første gruppe denne sesongen mot toppen av Aconcagua, Dronningen av Andes. Her skal Thor, Kristine, Fredrik, Tell, Pierre, Stephanie, Gaute, Inge, Remi-Mikael, Einride, Ida, Mette og Ola, sammen med guidene Magnus og Pablo, sammen jobbe seg mot 6962 moh. Vi krysser fingrene for et godt værvindu, og ønsker dem lykke til!

16. januar: Mendoza

Nå er det late dager i Mendoza som gjelder. Frisøren lokker. Sjegget trimmes. Mat spises på løpende bånd. Vin drikkes. Vingårder skal besøkes. Vi skal gradvis tilbake til det sivile liv. Men ikke før vi har skvist det siste ut av vårt opphold her nede! Vi gleder oss til å komme hjem til familie og venner, og setter nok en gang stor pris på all støtte og alle hilsner vi har fått underveis!

Takk til dere der hjemme for å løfte oss opp og fram på fjellet!

15. januar: Tilbake i Mendoza

3-4 timer bør vi klare i dag, selv om gårsdagen kjennes godt i beina. Dalen snurpes inn og vi går og skuer oppover fjellsidene mens vi prøver å nyte vår siste dag i fjellet. Det har virkelig vært et eventyr på alle måter, selv om vi sikkert trenger mye mer tid til å fordøye alle opplevelsene. Vi bruker 3,5 timer til gaten, og vi kan stemple oss ut av parken. En tur innom Ayelen i Penitentes for å plukke opp det sivile antrekket vi etterlot, og vi er klare for en busstur tilbake til Mendoza. Vi kjennes veldig møkkete ut! Kontrasten blir plutselig veldig stor når vi nå er blant sivile mennesker som sikkert dusjer jevnlig og bytter underbukser mer enn en gang per uke! På vei inn i resepsjonen på hotellet i Mendoza blir det bare enda verre. Lysekronen i taket løfter liksom fram de skitne trekkene våre, og vi føler oss malplassert der vi står og venter på check-in. 

Et par timer senere er det en helt ny gjeng som står klare i resepsjonen for middag! Hvem er disse striglede menneskene?? Vi rusler ut i gatene for å spise, kose oss, og ta farvel Pablo, vår ledestjerne på turen. Det alltid blide fjeset som dukker opp over alt, når vi minst venter det. En fargerik person som vi har blitt skikkelig glad i, i løpet av turen! 

Takk for turen, Pablo!

14. januar: Vandring ut Vacasdalen

I dag er det «enkel» vandring i 8-10 timer som står på programmet. Vi skal gå ned til Paza de Mulas, hvor vi får møte Corelia igjen. Hun er ny av året, og jobber fast i campen vi hadde vår aller første teltnatt i på vei inn i fjellet. Vi ser fram til vårt siste grillmåltid nøye preparert av mulldyrførerne, akkompagnert av Cori sine friske salater og veganburgere! For en luksus. 

Etappen som skulle være en sjarmøretappe byr riktignok på et par utfordringer underveis; heteslag med påfølgene varmeeksem, et lite fall med tilhørende sår på kneet - Pablo og Magnus må til stadighet opp med medisinskrinet. Hva skjer? Er det en kollektiv kollaps i gruppa? Har kroppen skrudd seg av litt for tidlig? Vi er jo ikke ferdige med fjellturen før vi er helt ute av fjellet!

Heldigvis går etappen bra, og vi samles rundt bordet med god drikke, i røykskyen fra vårt saftige grillmåltid. Det blir en flott siste kveld i Aconcagua Probincial Park, og noen er allerede i gang med å planlegge nye eventyr(!)

13. januar: Gjensyn med Basecamp crewet

Etter gårsdagens utmattende forsøk på å nå toppen er det nå helt greit å vende nesa nedover mot våre venner i Basecamp. Først må bare campen ryddes, diverse mat og utstyr til neste gruppe telles, «utedoen» tømmes (og overlates til en bærer), sekkene fylles og kroppene sparkes igang igjen. 

Det høres sikkert lett ut å «skli» ned 1200 høydemeter, men med tunge sekker og en kropp som virkelig har fått gjennomgå, er det faktisk relativt tungt å komme seg ned til BC selv om vi vet at det er mye som frister der nede!

I Camp 1 møter vi en annen Norsk gjeng på vei oppover. Det er jo bare 2 dager siden vi flyttet herfra selv. Nå er de selvsagt spente på hvordan det er videre oppover, og hvordan det gikk. Vi håper de får et jevnere værvindu enn oss, og ønsker de masse lykke til før vi begynner på siste etappe. Jammen hadde vi ikke litt påfyll til sekken her også - vi ser nesten ut som juletrær der vi forsiktig beveger oss ned steinura under C1. 

Basecamp! Der ser vi teltene sirlig på linje, med pent opparbeidede stier mellom messeteltene, til våre teltplasser, og til toalettene. Det er et deilig syn! Vel nede vanker det klemmer og gratulasjoner fra våre venner i crewet. Det er veldig hyggelig å se de igjen, og ikke minst oppleve gjestfriheten og servicen de gir oss! Pablo og Magnus tuller litt med at vi snart er de eneste som går ned igjen samme vei, men det er faktisk en bonus for vår del og få møte gjengen igjen, og så er det jo tross alt den originale måten å bestige høye fjell på! «Classic Aconcagua» blir vårt nye slagord i gruppa.

Det setter jo ikke noe demper på stemning at vi får servert en nydelig middag med vin(!), og at de etterpå kommer med stettglass og champagne for å feire : )

Takk for oss, Plaza Argentina!

12. januar: Toppstøt!

Vi startet på natten kl 02:00 etter en heller rastløs natt for de fleste. Det var nå det skulle skje!

Planen var å benytte et værvindu der vinden ikke skulle være så ille. Dette medførte at vi måtte starte fra Camp Guanacos på 5 400. Dermed ble turen en del lengre, men vi fikk mulighet til å nå toppen uten storm i kastene. 

De første timene av turen foregikk under stjernene og fullmåne, og lyn og torden til venstre og under oss. Naturen viste seg virkelig fra sin spektakulære side. Likevel var det flere som var for trøtte til å nyte det. 

Etter litt over 3 timer passerte vi Camp Colera (6000) der de fleste starter toppstøtet fra. Når vi kom til «traversen» ville vi få svaret på om vinden var for sterk til å fortsette. Det var den heldigvis ikke og under soloppgangen kunne vi fortsette videre oppover. Det er herfra det virkelig gjelder. Vi begynner å bli slitne, terrenget litt mer utfordrende, og nå er det mye i hodet det sitter. 

Enkelte reflekterte over irriterende store dunjakker hos en Russisk gruppe, mens andre hadde mer enn nok med å stirre i bakken foran seg. Vi går i vår egne lille verden, det føles ut som å være i en liten boble. 

Fra «Independencia» har vi fortsatt 4-5 timer foran oss, og vi må langt ned i kjelleren alle sammen. Kl 14:00, 12 timer etter avmarsj fra Guanacos, stod Fredrik, Gaute, Ola, Remi og Stephanie på toppen sammen med guidene Magnus og Pablo. For en opplevelse! 

Stephanie var irriterende klar i hodet, og hadde masse energi til å organisere photoshoot slik at øyeblikket ble foreviget. I tillegg brifet hun med noen push ups på toppen, for å slå sin bror i en intern familiekonkurranse. Litt av et syn, der de 4 guttene på sin side stod med tårer i øynene. 

De andre gruppemedlemmene gjorde også knallsterke forsøk denne natten/dagen, men det gikk dessverre ikke helt til topps denne gangen. Uansett en heroisk innsats fra alle sammen! Et slikt toppstøt krever full klaff med tanke på vær, dagsform og aklimatisering, og det skal sitte både i hodet og kropp for å komme vel både opp og ned, og like hel. Det er tross alt det viktigste! Det er mye lærdom i en tur som dette, og alle vil nok minnes ulike deler av turen med positive opplevelser i ettertid. Akkurat nå er vi bare utslitte, glade, kanskje litt skuffet, litt omtåket, dehydrert, lettet, og/eller overveldet over en fantastisk opplevelse. Vi sitter i basecamp og reflekterer. Noen har allerede begynt å planlegge nye turer. Vi har booket en vingårdstur i Mendoza, og ser fram til en dusj og badebasseng. Plutselig har en plastikkstol blitt luksus, og kontrastene til hverdagens enkle gleder vises. Det er jo noe av poenget med å dra på slike turer - en avveksling fra stress og mas hjemme, og få kjenne på kroppen hvor store gleder et enkelt turliv kan skape. 

I morgen venter 8 timer med vandring ned Vacasdalen. En fin anledning til å gjennomgå 2 uker i fjellet mens vi nyter marsjen med lette dagstursekker. 

11. januar: Nå skjer det!

Endring i planene, igjen! Nye væroppdateringer er lite hyggelig lesing. Alle våre toppdager har sterk vind i varselet. Pablo og Magnus hiver seg rundt og lager et forslag til gruppen: Vi flytter til Camp Guanacos i dag, og gjør et direkte forsøk derfra i natt. Det er fortsatt sterk vind i morgen også, men det er per nå eneste muligheten vi har. Gruppa er med på planen og sekkene strippes for enda et par ting før vi flytter. Dagens økt til Guanacos går ennå bedre enn gårsdagens, og 3,5 timer senere er vi i camp. Nå rasjoneres maten vi bar i går ut, og ordren er som følger: Spis alt dere orker, slapp av, drikk mye vann! Samlig igjen kl. 17:30 for en siste peptalk før vi spiser litt til og kryper i posen. Kl. 02:00 setter vi i gang, og satser på litt flaks mot toppen. 

10. januar:

Bæredag til Camp Guanacos. Endelig tok vi føttene fatt igjen og vendte nesa oppover bakken vi har sett folk komme opp og ned de siste dagene. Det ble som en liten folkevandring oppover lia, der vi sakte snirklet oss oppover. Da vi kom over passet fikk vi endelig se noen nye fjell nordover i andesfjellene – “La Mano” (Hånden) stakk seg ut med sin knivskarpe egg. Et par traverser og vi var oppe i camp. Den ligger flott til med utsikt både utover andesfjellene, men også videre oppover ruta vi skal på søndag/mandag. Vel nede i Camp 1 igjen ble det endelig mulighet for en samling i dometeltet. Vi har campen for oss selv! Nå ble siste alvorsprat tatt, spørsmål besvart, hodene koblet på, for de tre neste dagene. De blir nemlig avgjørende. Det kommer til å gå i ett. Vi må nok grave helt ned i kjelleren, men det er nå mange måneders, eller kanskje års, drømmer, forberedelser og spenning skal utløses i et sammenhengende støt værvarselet sjekkes kontinuerlig, men vi får ikke gjort annet enn å prøve så godt vi kan. Det er nå det gjelder!

09. januar: Nok en hviledag og en kjedelig nyhet

Vi begynner å bli litt rastløse nå. På grunn av vinden tok vi to hviledager i Camp 1, før vi setter igang igjen. Hvis alt går etter planen blir det bæredag til Camp 2 i morgen, deretter flytting til Camp 2 (5400moh), så flytting til Camp 3 (5900 moh), for så å gjøre et forsøk på toppen på mandag. Det virker som “hele” fjellet sikter seg inn på mandag som toppdag. Av dagens aktiviteter ble det litt rusling oppover lia på noen, et etterlengtet toalettbesøk for andre, men ikke minst; organisering og pakking av mat og utstyr for bæring i morgen. Vi lagde til og med matpakker til alle for de to neste dagene. Da blir det knekkebrød med ost og skinke!! Drytech måltidene begynner allerede å svelle i munnen, og vi lurer på hvordan vi skal klare 5 dager til før BC crewet igjen kan servere oss deilige måltider. I dag ble det nok en kjedelig melding for gruppa. Inge har slitt med pusten og siden det fort kan utvikle seg videre valgte vi å avbryte for hans del også. Gruppa begynner å lure på om Gaute har dårlig påvirkning på sine telt/rom kamerater, siden begge så langt har måttet avbryte turen… Vi håper han kommer seg kjapt, og får noen andre flotte opplevelser, før vi igjen møter ham i Mendoza. Nå krysser vi fingrene for at resten av gruppa skal holde seg friske og raske, slik at vi forhåpentligvis får til et reelt toppforsøk sammen! Vi er i alle fall skikkelig spente nå : )

08. januar: Hviledag i Camp 1

Natten bød på jevn musikk i form av vindens evinnelige blafring i teltene. Kl 03:00 måtte Magnus til pers, og øreproppene kom fram. Dagen har gått med til litt aktivitet, i form av bygging av levegger til teltene. Dette ble også en ny lærdom for Mette, som utbrøt “hva er en levegg?” 
Det er mye man skal lære på ekspedisjon! Været har vært som de siste dagene; konstant vind, gjerne med litt snøføyke til. Det krever at det å skulle gå ut av teltet en tur, plutselig er en møysommelig jobb. Lag på lag med klær, buff, lue, slalombriller, så hetta på, og snurpe igjen. Så er det bare å kaste seg ut av teltet før det fylles med snø. Vi hadde dessverre vår andre deltaker som måtte snu i dag. Pierre hadde en tung dag i går, og kreftene kom desverre ikke tilbake, selv med litt medisinsk bistand. Da er mulighetene små for å fortsette oppover nesten 2000 meter til, og Pablo ble med ham ned til Basecamp igjen. En legesjekk konstanterte at det ikke er noe alvorlig, men han velger å hvile ut der nede. Vi hilser så masse og sender gode tanker til både Pierre og Tell. I morgen venter nok en hviledag i Camp 1, før vi skal jobbe oss videre opp fjellet. Det ser ut til å kunne bli et værvindu på mandag. Krysser fingrene!

07. januar: Tung bæring og samhold!

Flytting til camp 1. Det ble en Tung dag i dag! Resten av utstyret skulle tas med opp til camp 1, og sekkene ble kanskje i overkant tunge. Enkelte fikk en ekstra tung dag, men da viste gruppa fram samholdet og bidro der de kunne. Vekt ble fordelt, oppmuntrende ord utdelt, og sammen jobbet vi oss sakte, men sikkert opp til camp. Det blåser surt i dag også, samt snøføyke som setter en ekstra spiss på det hele. Nå er det komfortable basecamplivet byttet ut med skikkelig ekspedisjonsliv. Alle krøp rett i teltene og primuser, drytech, vann og snacks ble fordelt utover. En liten runde i teltene tilsier at det skal bli bra med en hviledag i morgen. Vi kjenner det alle på kroppen at 5000 meter er nådd! Takk for alle hilsener! Det varmer i den bitende vinden ❤️

05. januar: Bæring og skikkelig vær mot Camp 1

I dag har gruppen båret ca 200 KG mat og utstyr fra Base Camp til Camp 1 (5 000). Det ble en forsmak på hva fjellet har å by på, med snø og stiv kuling i kastene. Veien opp til Camp 1 går opp et bratt grustak, som er tungt med ryggsekk og motvind. Da vi kom opp søkte vi tilflukt i et kuppeltelt som blir brukt av bla. bærerne, og satt tett i tett for å få igjen varmen. Et telt måtte uansett opp i denne sterke vinden slik at vi kunne legge igjen maten og utstyret der. Ola, Gaute, Magnus og Pablo trosset vinden og kulden og fikk satt opp teltet mens resten av gjengen varmet seg. 

Én person satte antakelig en ny verdensrekord i dag: Remi gikk nemlig opp til 5 000 moh med Adidas joggesko! Ellers hadde han t-skjorte, vindjakke og bukse. Forøvrig det samme antrekket han brukte i 35 varmegrader. Bra termostat på den gutten.

04. januar: Hviledag i Basecamp

Vi akklimatiseres til høyden mens vi bruker tiden til å pakke om og forberede bæring opp til Camp 1 (5000 m). 

Innimellom pakkingen var det tid til en obligatorisk legesjekk hos legen i BC. Ida ledet en liten yogaøkt etter frokost, men Gaute kapitulerte tidlig og begynte med push-ups i stedet. Dette var tydeligvis for stor aktivitet i høyden, og resulterte i en skjennepreken fra Magnus.

Forøvrig skal hviledagen holdes hellig.

Noen valgte å ikke holde hviledagen hellig, og ble heller med noen lokale for å buldre. Ida ødela dessverre dette for alle med å falle ned (og lande rett på ankelen). Doktoren i Camp var heldigvis positiv, og mente det skulle gå bra videre. Ida er uansett knalltøff, og tar det hele med smil og godt humør : )

03. januar: Første delmål!

I dag flyttet vi oss fra Casa de Piedra (3200) til Base Camp «Plaza Argentina» (4200). Dagen startet friskt med vading over Rio de la Vacas, i ganske kaldt vann. Noen syntes det var vel kaldt mens andre syntes det minte om en god nord-norsk sommer.

Solen stekte i dalen, så snart var ikke kalde tær noe problem. Etter hvert måtte vi krysse elva en gang til, men denne gangen valgte folk litt ulike løsninger; noen vadet igjen, noen hoppet elegant over, noen kastet sekk og utstyr først og kom selv etter, mens Kristine valgte å kaste skoene på elva(!) Heldigvis var Pablo kjapt ute og reddet de i havn.

Etter ca. 7 timers mars og 1000 høydemeter kom en sliten gjeng til Base Camp. Flere begynte å kjenne på høyden og varmen og tok en tidlig kveld. Andre tilbrakte kvelden i teltet til bærerne, som var veldig gjestfrie. Det viste seg at en hadde bodd flere år i Sverige, mens en annen hadde jobbet i Norge i flere sesonger. Her i basecamp var verden plutselig liten. 

Nå venter hviledag her oppe.

02. januar: 

Vi tok en rolig morgen og lot sola varme før vi begynte på dagens etappe. Den skulle vise seg å varme i overkant mye, for dagens etappe inn siste del av Vacasdalen er seig. God beskyttelse i form av ulike capser/hatter/safarihatter var essensielt for ikke å koke over i topplokket. 6,5 timers gange senere kunne vi skimte vårt første blikk av “Dronningen av Andes” først en “luretopp” som var mektig i seg selv, men etter noen hundre meters gange til åpenbarte toppen av Aconcagua seg. For et mektig syn! Nå begynner plutselig alvoret å synke inn. Vi skal jobbe oss opp 3700 meter til, så jobben er bare så vidt i gang! Vel framme ble det en runde med “bading” for å vaske bort støv og avkjøle kroppen. Nå er det hviletid, før vi skal få servert nok et nydelig grillmåltid. Ekspedisjonslivet er meget bra så langt!

Av dyreliv kan vi sjekke av rev, guanacos og condor!

Oppdatering 01. januar: 

Dagen og året begynte dessverre med en dårlig nyhet for oss alle: Tell ble nødt til å returnere til Norge av medisinske grunner. Det ble en rar start for alle i reisefølget og veldig trist for Tell, som var svært motivert for turen. Vi andre prøvde å mobilisere godt humør og glede over turen vi skulle ut på. Heldigvis ble turen inn til Pampa de Lenas (2900 moh) veldig vakker og været var fint, ikke for varmt. Underveis måtte vi dukke unna muldyr-trafikken. Mette ble nesten løpt over av et, men slapp med skrekken.

Etter at vi hadde kommet frem fikk vi forfriskninger, nydelig Asado grillet av Gaucho’ene og dessert under stjernehimmelen. Kan det bli bedre? Vi ser frem mot neste etappe for da får vi første glimt av Aconcagua:)

01. januar 2020

Da er vi endelig klare for avmarsj innover Vacasdalen! Det er allerede dag 7 siden vi reiste fra Oslo, men dagene går med til store og små gjøremål. Det er mye som skal på plass når vi skal prøve å bestige 6962 moh. Mat, snacks, pringles, gass, ductape, litt utstyr osv., skal handles inn, pakkes, pakkes om igjen, og sendes innover dalen. Så blir vi plutselig litt bekymret for om det er nok mat, og pakker ned ennå litt til. Vi ender nok heller opp med altfor mye til slutt, men det kommer en gruppe etter oss som kan ta over restematen.

Penitentes er et forblåst gammelt skisted, dessverre uten noe særlig snø på vinterstid. Det kan virke som all snøen tappes i Portillo på Chilensk side, slik at skyene fra Stillehavet klarer kneika over Andesfjellene til Argentina. Det gjør at de gamle hotellene og diskoteket nå brukes til oppsett av telt, organisering av utstyr, og siste overnatting i sivilisasjonen før folk skal begi seg ut på ekspedisjon. 

Gruppa begynner å sette seg. Humoren sitter løst, folk er avslappet, og tar alt på strak arm. Vi har jobbet oss gjennom mang en kulinarisk opplevelse, testet ulike lokale viner - begge med litt prøving og noe feiling, men alt i alt føler vi et visst behov for å røre på oss igjen etter all den gode maten. 

Magnus maste på at det var masse som skulle gjøres og at nyttårsaften skulle gå med til pakking. Men allerede etter 2-3 timer var hovedjobben gjort! For en disiplinert gjeng!

Da ble det tid til en liten rusletur oppover i fjellsiden, før vi feirer nyttår med nok en biff. Vi får se om stemning matcher afterskifestene fra 80-tallet!
Siste rester på plass i bagene nå, før transporten går til Punta de Vacas og vi sjekker inn i «Parc Provincial de Aconcagua».

30.12 - Vi er i gang!

Hei bloggen!

Vi er på dag fem, og allerede utslått mange prøvelser. Bagasjen dukket ikke opp, supermarkedet hadde bare truser i one size, Mette og Ida ble fanget i heisen under et strømbrudd i hele byen, og Tell måtte kapitulere med Paracet allerede på dag to - solen var rett og slett for skinnende. Vi lider oss med andre ord igjennom netter på et femstjerners hotell og bedre biffmiddager og vin.

Da bagasjen med alt utstyret vårt kom var lettelsen stor hos mange. Turen var tilbake på sporet og i henhold til tidsskjemaet. Etter en gjennomgang av utstyret med vår norske guide Magnus og vår argentinske guide Pablo Reguera er vi nå klare for tur!
Alle virker å kjenne til Pablo i Mendoza, og det er kanskje ikke så rart. Han har vært på toppen 45 ganger! Da Thor satt fast kortet sitt i minibanken kom Pablo til unnsetning med en biffkniv og Macgyver-lignende skills. Vi er i trygge hender! 

I Penitentes venter pakking, øve med telt og primus før vi feirer nyttår med å vente spent på eventyret som ligger foran oss.

Hilser til alle kjente og kjære hjemme i Norge!

- Ida

28. desember - Storhandling

Vi har handlet inn mat i Mendoza i dag, med en kvittering lang som et vondt år! Vi mangler 20 bager fra flyturen, så det er litt spent stemning, men vi beholder roen enn så lenge..

Spenningen stiger!

Gruppa begynner å nærme seg avreise. Spørsmålene går på kryss og tvers og spenningen stiger. Men først skal alle bygge seg opp med litt ekstra energi i form av ribbe(fett), pinnekjøtt, og julekaker. 2. juledag setter gruppa seg på flyet nedover mot Mendoza hvor de tilbringer et par dager før de reiser mot fjellet. Følg med!