Albania-2014@GeirAmundsen (1)

Albania fra sykkelsetet

06.12.2016

Når man nevner Albania for folk, virker det som om det fleste tror det er et grått og trist post-diktatur – nesten ingen har vært der, og like få har planer om å dra dit.

Men bare det er jo en god nok grunn til å pakke sekken og sette seg på flyet til Tirana! Eller i mitt tilfelle, til Skopje i Makedonia og deretter spasere over grenseovergangen mellom Makedonia og Albania med sekken på ryggen.

Turen min startet ved Ohrid-sjøen, en av Europas eldste og dypeste innsjøer, som begge landene grenser mot. På grensa møtte jeg våre lokale guider og hjelpere, unge albanere med en lidenskap for sykling, og som er ivrige på å vise frem landet sitt og endre utlendingers fordommer mot det. Første etappe går langs Ohrid-sjøens bredder på grusveier med lite trafikk – men, det viser seg at det er likevel en av de mest trafikkerte strekningene vi skal sykle den kommende uken.  Syklene var helt nye og strøkne hybrid terrengsykler, faktisk blant de aller beste jeg har brukt på sykkelturer verden over. Overnattingen var på et bra hotell ved Ohridsjøen, og til middag kunne vi teste innsjøens endemiske ørret-art.

Neste dag fikk vi bryne oss på litt mer kupert terreng – opp i fjellene med sparsom vegatasjon og flokker av geiter med skeptiske gjeterhunder og smilende gjetere. Opp bergknauser og ned i daler og juv, med snødekte 2000-metertopper i det fjerne. Etter hvert beveget vi oss mer inn i furuskogen, trafikken glimret med sitt fravær, men sola kjentes godt! På senettermiddagen kom vi frem til Sotira-farmen, hvor vi overnattet i tømmerhytter. Middagen ble hentet rett opp av ørretbekken (som renner under brua mellom gårdshuset og tømmerhyttene) mens gårdens hundevalper fulgte spent med. Kvelden ble tilbrakt i hovedgårdens oppholdsrom med knitrende peis og lokal rødvin.

Vi suser videre – tredje dag var det ikke så mye stigning, men desto mer spektakulær utsikt der vi passerer høyt over en elv nederst i dalføret. Menneskene vi møter underveis er veldig nysgjerrige på oss – det er ikke dagligdags at en liten gjeng passerer gjennom landsbyene deres på sykkel. Her på landsbygda har tiden tilsynelatende stått stille de siste 50 år. Vi møter en 11-årig guttunge på esel, mens bestemor i skaut og vide skjørt kommer med en gammel trillebår fylt av staur. Etter ankomst til neste stoppested for natten, et familiedrevet gjestehus, sykler vi bort til de varme kildene, som oser av svovel, men visstnok veldig bra for huden!

Etter noen dager kommer vi ned til den albanske rivieraen helt syd i landet – så nært den greske grensen at mobilen ønsker oss Velkommen til Hellas med en SMS fra Telenor, og over et asurblått hav kan vi se Korfu i det fjerne. Albania har en fortid som del av både romerriket og det ottomanske rike, og et besøk i den gamle ruinbyen Butrint, på UNESCOs Verdensarvliste, var en opplevelse. Så fortsatte turen nordover langs kysten, med stopp for natten i feriebyen Saranda. Her bygges det hoteller for å kunne ta imot alle turistene som foreløpig ikke har oppdaget Albania, men som heller betaler dobbelt så mye for å bo på den greske eller kroatiske delen av den samme kyststripa.

Etter en drøy uke er vi ved veis ende, og rekker en lunch og en rask titt på den (sammenlignet med resten av landet) moderne hovedstaden Tirana før vi må til flyplassen og starte turen hjemover.

Albania innfridde alle forventninger – og jeg ser virkelig ikke det store poenget med å reise tilbake til nabolandene hvis du ikke har vært i Albania enda. Maten er like god, havet er like blått, du har vesentlig bedre plass på strendene, og prisnivået er mange hakk under. Det er bare et tidsspørsmål før masseturismen oppdager denne perlen ved Adriaterhavet, og da er det for sent å oppleve det som fortsatt er et uoppdaget reisemål.

Geir